Forandringsrommet

Her jeg sitter og leser boka «the Myth of Normal» av Gabor Maté synker min egen reise inn i meg med ny tyngde..

Det blir krystallklart hvordan vi blir syke av å ikke ivareta egne behov. Hvordan vi blir syke av å koble oss fra våre følelser. A L T faller inn i sin sammenheng. Jeg ser at jeg fortsatt har områder i livet mitt hvor jeg ikke ivaretar meg selv først. Jeg merker at det fortsatt er vanskelig å si nei i noen situasjoner. At jeg er redd for å såre. Redd for å sette grenser, og hvilke konsekvenser det vil få. Jeg har allerede betalt dyrt når det gjelder relasjoner.. Ja, det kan være sårt å gi slipp på relasjoner som «ikke vil møte» den nye meg. Likevel er jeg er 100 prosent enig med meg selv. De relasjonene som ikke tåler at jeg ivaretar meg selv og at jeg setter sunne grenser for min energi, de er ikke verd å ha.

Lukk øynene og spør deg selv hvor du impulsivt setter andres behov over egne.. kanskje du får avslørt noen blinde flekker.. som meg..

Hvis du har fulgt meg en stund...

Se for deg dette:

Du er på en reise. Du bærer på en stor og tung koffert. Det gjør reisen din vond og vanskelig. Det er direkte ubehagelig og veldig upraktisk å drasse på den tunge kofferten. Det hindrer deg i å gjøre mange ting som du egentlig har lyst til å gjøre. Kofferten er hele tiden i veien. Og det verker i kroppen av det tunge drasset.

Hvorfor ikke sette kofferten fra deg? Kanskje det er skummelt.. Kofferten gir deg noe, ellers så ville du ikke ha drasset på den. Kanskje du har noe oppi der som du vet du har trengt før, (et sverd og et skjold, for eksempel.. ) så bærer du det med deg for sikkerhets skyld, i tilfelle du trenger det igjen… Selv om du vet at det ødelegger hele opplevelsen din. Hele reisen din…

Hvis det føles rart å sette hele kofferten fra deg, så trenger du ikke å gjøre det på et blunk. Du kan begynne med å gi slipp på noe av det som er inni kofferten. Du kan åpne kofferten og ta ut én ting som du med sikkerhet ikke trenger å dra på lenger. Da blir kofferten l...

Alignment - på matta og i livet.

〰️♾〰️♾〰️

Jeg og matta. En onsdag. Med roseolje, levende lys, musikk (Billie Eilish) og trommende styrtregn utenfor vinduet.

〰️♾〰️♾〰️

Jeg tråkker på matta. Kjenner det deilige, faste underlaget under føttene. Jording umiddelbart.  Jeg har all verdens tid. Ingen agenda. Uten det å la kroppen ta ledelsen. Kroppen min går i gang, og velger de samme grunnleggende bevegelsene som den har gjort i 9 år nå. Jeg blir ikke overrasket. Den elsker det. Jeg elsker det.

Du lurer kanskje på hvordan jeg kan gjøre de samme bevegelsene år etter år uten å kjede meg? Det er fordi det er mer å lære der. Det er alltid mer å lære. Alltid et nytt lag.

Plutselig merker jeg hvor jeg tar snarveier, hvor jeg vakler, hvor jeg holder igjen, hvor jeg gjør det unødvendig vanskelig for meg selv, hvor jeg kan åpne hjertet mer - den bittelite, fine justeringen som gjør posisjonen min helt annerledes. Den FØLES helt annerledes. (Justeringene blir finere og finere. Den ville kanskje i...

«Vær et sjøgress»

Min første blogg kommer til deg fra: Meg sittende i bakgården en solskinnslørdag etter endelig å ha fått bakgården min tilbake etter nesten 2 uker med måkeokkupasjon ☀️

Jeg hører pipene fra måkebarna på «den andre siden» 😁

〰️♾〰️♾〰️

«Vær som et sjøgress» sa en behandler til meg nylig. Bølge med, bli fraktet hit og dit.
Ja.. og nei, hva når bølgene er «feil»?
Kan bølgene være feil?
Og hva er bølgene?

Vi snakket om det å ha en måkefamilie i bakgården m.m... Å velge å fokusere på hvor teit det er å ikke få nyte deilige sommerdager og HIITE på gresset i bakgården i fred og ro.. eller være som et sjøgress...

Og hvorfor er ikke det det samme som å bli kontrollert av ytre omstendigheter? Å bølge med som et sjøgress...

En forskjell er i all fall:

Når du blir kontrollert av ytre omstendigheter er du ikke i alignment. Du er ikke i senter. Du er ikke på plass i deg selv. Du reagerer i stedet for å agere.Når du er som et sjøgress er du i perfekt alignment - du tar det livet ...